I linjene over advarer den berømte tibetanske mester på trettenhundretallet, Longchen Rabjam, mennesker mot å begrense seg selv ved å fiksere på sinnets grenseløshet. Ved å se sinnets egen natur som fundamentalt forskjellig, kan mennesker bli intellektuelt og filosofisk fanget av ideen om at sinnet er ubegrenset. De vil da falle inn i en fastlåst og ekstrem forståelse av perspektivet til den store fullkommenhet. Den kinesiske zen-mesteren Foyan gjør den samme anmerkning når han skriver at, ”du skal ikke sette opp begrensninger i ubegrenset åpenhet, men hvis du setter opp ubegrensning som ubegrenset åpenhet, har du fanget deg selv”. 

Denne type fiksering oppstår ved å skille på fremtreden og virkelighet. I ortodoks buddhisme og mystisk filosofi, som av hinduen Advaita Vedanta, har denne forskjellen blitt formalisert i en teori basert på to nivåer av virkelighet, det sosiale, eller relative, og det transcenderte. Det relative svarer til en verden som oppleves gjennom kropp og sinn. Den transcenderte virkelighet svarer til en åpen, plettfri og immateriell virkelighet, som grunnlaget for alle tings eksistens.

I forhold til vår åndelige utvikling refererer kunnskap om den relative virkelighet først og fremst til forståelsen av konsekvensene av å ha en kropp. I praksis involverer denne forståelsen hvordan den indre dynamikk og våre fysiske, verbale og mentale oppførsel former det vi vil oppleve i fremtiden. I indiske åndelige systemer kalles dette ”forståelsen av karmaens virkemåte”. Gjennom denne praksis kan vi tilegne oss ferdigheter i å endre våre handlinger slik at vi hele tiden finner muligheter for åndelige handlinger. Utførelsen av disse endringer av oppførsel skjer i hovedsak på den relasjonsmessige arena. En forståelse av den relative virkelighet kultiveres derfor først og fremst utenfor formell sittende meditasjon.

I kontrast oppnås som regel forståelse av den transcenderte virkeligheten gjennom formell meditasjonspraksis hvor en genererer en helhetlig opplevelse av immateriell tomhet. Selv om disse kontemplasjoner begynner med et empirisk innhold, så vil den mediterende, så snart han eller hun ser den iboende tomheten til sitt meditasjonsobjekt, la oppmerksomheten slippe alle forestillinger, slik at han eller hun kan fokusere på den oppadstigende opplevelsen av en formløs, transcendert virkelighet. I buddhisttradisjoner kalles dette å generere ”rommelig likevekt”.

Mediterende organiserer sin praksis på denne måten for å produsere en dypere og renere realisering av den endelige virkelighet ved å fokusere på en tom opplevelse som er renset for tanker, følelser og mentale bilder. Denne type meditasjonspraksis krever mye anstrengelse og kontroll for å bryte den tilsynelatende soliditeten til våre tanker, følelser og persepsjoner.

Ulempen med å forfølge realisering av de transcenderte og relative virkeligheter uavhengig av hverandre, er at disse så må integreres i en selv som en sømløs kombinasjon av friheten av ubetinget oppmerksomhet og kompleksiteten av å leve i en betinget verden. Tradisjonelt gjøres dette på to forskjellige måter.

Først, når de mediterende reiser seg fra sin formelle sittepraksis forsøker de å se ting som om de var en illusjon. På denne måten forsøker de å overdekke sin oppfattelse av fenomener med en opplevelse av uhåndgripelighet. Så, i deres romliknende meditasjon på det transcenderte nivå, begynner de å tillate objekter slik som tanker og følelser å forbli i oppmerksomheten sammen med den voksende opplevelse av den transcenderte sfære. Med tiden blir opplevelsene av det empiriske og det transcenderte uatskillelige – den ene kan ikke oppleves uten den andre.

En konsekvens av denne måten å praktisere på er at mennesker kan legge for mye vekt på en av de to virkelighetene, og slik ledes inn på en forvrengt åndelig vei. For eksempel, hvis en kultiverer opplevelsen av transcendens, men feiler å verdsette hvordan tanker, tale og fysiske oppførsel påvirker hva en vil oppleve i fremtiden, kan en lett miste kontakt med den empiriske verden. En kan "frike" skikkelig ut, og miste evnen til å operere sikkert og effektivt i den fysiske verden. Dette kalles å feile i den nihilistiske ytterlighet, og kan ha ekstremt skadelige følger for menneskers åndelige utvikling. Filosofisk er dette å falle i ytterligheten av å misforstå den endelige virkelighet som å bety ikke-eksistens. Denne feilen kan gjøre mennesker dumdristige og uforsiktige, og en kan bli en fare for seg selv og andre.

Motsatt, hvis en kultiverer den relative virkelighet mens en ignorerer den transcenderte virkelighet, feiler en i den realistiske ytterlighet. Så selv om en kan bli pinlig nøye med sin oppførsel og oppnå full kontroll til å filtrere ut negative opplevelser, feiler en i å oppnå den ubetingede friheten som kommer fra å oppleve at ingenting er solid og fastlåst, selv ikke sammenhengen mellom vår oppførsel og det vi opplever. Filosofisk er dette å falle i ytterlighet av at virkeligheten har en virkelig eller iboende eksistens. En konsekvens av denne feilen er at åndelig praksis kan bli et forferdelig og utilgivende foretagende.

Så, selv om teorien om de to distinkte nivåer av virkelighet er konstruert for å assistere praktiserende i deres åndelige utvikling, kan den fra en praktisk vinkling misbrukes til å rettferdiggjøre og støtte opp under menneskelige impulser til å: (1) søke glede og frihet ved å manipulere den empiriske verden, eller (2) frikoble seg fra den fysiske verden i et forsøk på å frigjøre seg fra lidelse.

Det fine med dzogchen, er at den ikke deler opp virkeligheten i to forskjellige typer eller aspekter som så må assimileres. Helt fra begynnelsen sees begrepet av to virkeligheter som en ren intellektuell konstruksjon. Som den store bodhisattva Subhuti sier: ”Absolutt åpenhet og relativ funksjon er ikke atskilt. Det er ikke to alternative dimensjoner, men fullstendig enkelhet.”

De personlige og transpersonlige dimensjoner av det åndelige liv integreres helt fra begynnelsen. Følgelig er det ikke noe behov for å i ettertid reversere en kunstig oppdeling av vår opplevelse som følge av å segmentere vår praksis inn i atskilte faser av meditasjon og post-meditasjon.

Denne integrerte tilnærming fjerner også muligheten for å produsere ekstreme og potensielt farlige åndelige opplevelser, siden den automatisk korrigerer enhver personlig bias som kunne lede en til å frikoble seg fra den fysiske virkelighet, eller til å tro at en som vesen ikke er noe annet enn et sinn i en kropp. Med andre ord, det er vanskelig for en å vinkle perspektivet til dzogchen mot en relativ eller transcendert ytterlighet siden perspektivet som skal kultiveres er der hvor vi begynner å komme i kontakt med det åpenbarende rommet som tillater alle ting å være som de er.

I vår vanlige måte å leve på relaterer vi oss til feltet av våre opplevelser med å avvise smerte og bli avhengige av nytelse. Alternativet er å skifte vår oppmerksomhet slik at vi begynner å oppleve det åpenbarende rommet hvor vi og universet fremstår som prosesser som påbegynnes, vedvarer og svinner hen. Dette åpenbarende rom er ikke det samme rommet som tillater at fysiske fenomener eksisterer. Det er i stedet et rom som tillater det fysiske rom å være der og slik det er, og hindrer det fra å være der det ikke er. Det er også et rom som tillater tanker og følelser å oppstå og forsvinne naturlig.

Som Longchen Rabjam sier: "Tilstanden av rommelighet, værens sanne natur, er uten grenser og er ikke-dualistisk. Den begynner ikke å eksistere og kan ikke ødelegges. Den verken forblir eller forfaller, og verken kommer eller går. I dette rommet fremstår alle fenomenenes variasjoner helt klart, selv om de manifesterer naturlig og ukompleksert".

Når vi begynner å relatere til vår opplevelse som et åpenbarende rom, ser vi at dette rommet er selve naturen til det vi opplever. Det som åpenbares av formene til vår opplevelse er det åpenbarende rommet selv. Faktisk, utenfor det som åpenbares er det ikke noe åpenbarende rom.

På samme måte åpenbarer vår personlighet selv den transpersonlige naturen til vår væren. Når vi begynner å oppleve verden som dette åpenbarende rom blir våre tanker og følelser og forandringer i våre fysiske omgivelser balanserte og harmoniske. Vår opplevelse blir enkel og ukomplisert, på samme tid som den fulle rikdommen til dens tekstur og særegenhet ikke ødelegges.

Tradisjonen av dzogchen inviterer oss til å verdsette at vi er en fullstendig ubetinget lokalitet, uten å gjøre dette til noe spesielt. Det er absolutt intet behov for å anstrenge seg eller kjempe for å rømme fra hvem vi er, siden dette er vårt unike uttrykk av transcendens. Vi åpner oss opp til å oppleve de subtile og dramatiske variasjonene til våre tanker, vårt humør, våre følelser og oppfattelser, hele tiden oppmerksom på at de kun er et spill av fremtoninger. I stedet for å samle et arsenal av teknikker for å kunne løpe vekk fra ubehagelige opplevelser og forsterke det vi liker, kommer vi til å forstå at ethvert aspekt og dimensjon av vår opplevelse er et utsøkt uttrykk av frihet og transcendens. På denne måten lukker dzogchen det tradisjonelle gapet mellom fysisk kroppslighet og åndelig transcendens.