 |
 |
 |
 |
|||||||
 |
 |
|||||||||
|
Lonchen Rabjam ble født i Tra-dalen i Sør-Tibet på den tiende dagen i den tiende måneden i året 1306. Han var fra barnsben et edelt vesen, med egenskaper av tro, medfølelse og visdom. Da han var fem kunne han lese og skrive uten problemer. Da han var syv fikk han opplæring i medisin og astrologi av sin far. Tolv år gammel ble han opptatt som novise i Samye-klosteret. De påfølgende år studerte han tekster og mottak innvielser i sutraer og tantraer fra mer enn tyve lærere. Han ble imidlertid trett av klosterlivets konflikter, fulgte sine Tretti råd fra hjertet, og reiste ut alene. Da han var tjuesyv møtte han sin hovedlærer Rigdzin Kumaradza. Etter to år med svært harde prøvelser i form av asketisk livsstil og mye flytting, innviet Rigdzin Kumaradza han som bærer av sin linje. De neste seks, syv år levde han tilbaketrukket i meditasjon. Da han var trettitre gav han dzogchen-undervisning til åtte kvinner og menn. Disse var i en lang tid absorbert i en dyp opplevelse av strålende klarhet som transcenderer søvn og oppvåknet tilstand. Han besøkte gjentatte ganger sin mester Rigdzin Kumaradza for å perfeksjonere sin egen realisering. Fem ganger ofret han alt han eide til sin mester for å rense sin egen klynging til materielle ting.
Deretter flyttet han til Kangri Thökar hvor han tilbrakte største delen av sitt gjenværende liv med å skrive noen av sine mest berømte verker. Han skrev ca. 250 forskjellige arbeider, og de mest berømte er Syv skatter. (Alle omstendigheter er rene som er oversatt på disse sidene er del elleve av Det kostbare skattkammer av fenomenenes fundamentale rom, som er en av disse skattene). Han fikk svært mange disipler som fulgte han når han reiste rundt. I Bhutan startet han et kloster og underviste store samlinger av mennesker. Longchen Rabjam ble en av de største lærde og realiserte vismenn i Tibet. Skarer av mennesker fulgte han hvor han gikk, men han forble en eneboer med minimalt av eiendeler. Han så naturen som en viktig kilde til åndelig oppvåkning. Naturens fredfulle og klare omgivelser inspirerte han til å enes med den endelige glede og til å oppnå enheten av den universelle åpenhet og strålende klarhet. Han var direkte og ærlig og brydde seg kun om å hjelpe andre uten å ønske bekreftelse eller noe tilbake. Hvor store ofringer som enn ble gitt han, så uttrykte han aldri takknemlighet, man sa ”la dem få mulighet til å samle fortjeneste heller enn å belønnes med uttrykk av takknemmelighet”. Han viste aldri ærbødighet for legmenn, uansett hvor politisk mektige de måtte være. Han var særdeles snill med fattige og dem som led. Han nøt med stor glede den enkle maten som de gav han og ba mange bønner for dem. Hva som enn ble ofret til han med tillit brukte han bare for dharma, aldri til verdslige eller selviske formål. Da han var femtiseks år begynte han uventet å diktere sitt åndelig testamente som inkluderte følgende linjer:
Lonchen Rabjam underviste dharma helt til det siste, og gikk inn i nirvana i meditasjonspositur. Alle som var til stede kjente jorden vibrere og hørte tordenskrall fra himmelen da hans sinn blandet seg med det opprinnelige rom. (Basert på biografisk skisse gitt av Tulku Thondup Rinpoche i innledning til The Precious Treasury Of The Way Of Abiding skrevet av Lonchen Rabjam)
 |
||||||||||
 |
 |
|||||||||
 |
 |
 |
 |
